ÉN MÅNED.
Metro Station - Seventeen Forever
Om én måned fra i dag sitter jeg på flyet på vei hjem. Hjem fra alt og alle her borte. Hjem fra Sandy Upper School og Baked Beans. Hjem fra min engelske familie og naboer. Langt nok vekk til og ikke kunne gå en tur opp på Sand Hills, en svipptur med toget til Stevenage, eller andre småsteder i nærheten. Hjem til en helt annen verden. En verden som er akkurat lik den jeg forlot 9 måneder siden. Det gjør meg trist, veldig trist hver gang jeg tenker på det, samtidig som det blir godt å se igjen alle hjemme. Det er som en kamp mot klokken, en kamp du er dømt til å tape.
I helgen var jeg hjemme på Hamar i lillesøsters konfirmasjon. Føltes helt absurd å ligge i min egen seng for noen få netter. Drikke melk fra en melkekartong og spise Fajitas med familien igjen. Føltes trygt og veldig godt å se familien og noen venner igjen, samtidig som om hodet mitt var et helt annet sted og alt hjemme føltes fjernt og rart.
Det føltes utrolig nok veldig godt å sette bena på engelsk jord igjen, selv om et møte med to av mine 5 eksamener møtte meg dagen etterpå. Kan vel ikke akkurat si at det gikk så veldig bra, men krysser fingrene for at jeg står.

Konfirmanten i finstasen



<3 <3 <3
- Marie
6 fotspor


















































































